Av Torgeir Lauvås

Det er spor etter kristent kvinneforeningsarbeid og andre kristne, frivillige samlinger i Riskabygda så langt tilbake som i 1865. Da hadde det i Norge vært lovlig for vanlige kristne å holde møter uten godkjenning fra presten i litt over 20 år. Det skulle likevel gå noen år før det ble satt opp bedehus på Riska.

I 1904 ble et tidligere skytterhus på Li omgjort til bedehus og fikk navnet Karmel. Fem år senere stod et nybygd bedehus på Frøyland klar og det huset ble kalt Salem.

Bedehusmøtene ble stort sett planlagt slik at møtene på de to husene ikke skulle kollidere. Arbeidet ble ledet av et lag som ble kalt Riska Misjonslag. Dette laget ble ledet av et styre med 7 styremedlemmer fra Hommersåk skolekrets og 3 fra Lauvås skolekrets.

Flere ganger på første del av 1900-tallet var det vekkelse på ett av bedehusene. Det foregikk ofte på en slik måte at en forkynner kom til bygda og skulle ha møter hver kveld i ei uke. Hvis en da opplevde at det kom mange til møtene og gjerne noen sa at de ville gi sitt liv til Jesus, spredde ryktene på bygda seg raskt om hva som skjedde på møtene. Da kom enda flere på samlingene, og enda noen til gav sitt liv til Frelseren. Da valgte en å fortsette møtene utover den planlagte tiden, gjerne flere uker i strekk helt til tilstrømningen av folk avtok og få nye ble kristne.

Slike møter og vekkelser var både elsket og hatet. En av de første vekkelsen i bygda begynte med en juletrefest i 1907 og førte til at det ble møter sammenhengende helt til påske året etter. Denne møteformen skapte reaksjoner. Presten i Riska kirke på den tiden, ånensen, var svært kritisk til møteformen og forkynnelsen.

I 1942 var predikanten Mikael Landro fra Hordaland forkynner på møter som ble forlenget med mange uker. Det var uvanlig mange på møtene, og mange sa at de ville følge Jesus. Krigsårene fra 1940 til 1945 var nok krevende år på mange måter, og flere rundt om i Norge søkte til kristentroen disse årene. Riskabygda var ei flott jordbruksbygd med storparten av bosettingen spredt utover hele bygda. Men etterhvert ble det en større og større befolkningskonsentrasjon nær Hommersåkvågen. Kanskje var det tid for et større og mer sentralt bedehus?

I styremøter for begge husene mandag 4. januar 1942 ble det nedsatt en komite på fire menn som skulle utrede å flytte begge disse bedehusene til en tomt på Hommersåk. Allerede lørdag 9. januar møttes komiteen og var samtidig på en tomtebefaring. Tomta de da utforska var kanskje ikke helt ideell siden de bestemte å undersøke med flere som var eiendomsbesittere om det kunne finnes andre aktuelle tomter. Til byggingen av det nye bedehuset tenkte de at det kanskje kunne være lurt å rive begge husene og bygge dem sammen til ett hus.

Av ukjente årsaker gikk det nå to år før komiteen ble samlet på nytt. Det er likevel ikke usannsynlig at den tyske okkupasjon kunne ha noe med saken å gjøre.

Bedehuset

Når komiteen da samles igjen 6. januar 1944 har de to aktuelle tomter på hånd. Den ene tomta er den som bedehuset i dag står på. Prosessen videre skulle ikke bli bare lett, og selv om tomta var sikret skulle det gå 16 år før det stod ferdig et nytt felles bedehus for bygda.

Det første hinderet komiteen fikk å hanskes med, var en del personer som de i protokollen kaller for opposisjonen. Deres hovedanliggende var å hindre at de to eksisterende bedehusene, Salem og Karmel, skulle rives til fordel for nytt bedehus.

Bygging av nytt bedehus ble bestemt, men flere hindringer ventet. Selv om krigen etterhvert tok slutt, var det nå vanskelig å fa tak i byggematerialer. Hugget stein, antakelig fra Bergura ved Lutsivannet, ble kjøpt inn. Men treverk var vanskeligere å skaffe. Flere tyrskerbrakker ble vurdert innkjøpt, men ingenting la seg til rette. Byggetillatelse var det også vanskeligheter med å få på plass.

Det er heller ikke usannsynlig at noe uenighet kan ha forsinka prosessen noe. Arkitekt Staveland fra Haugesund hadde allerede i1946 fått 500 kr for tegninger til Bedehuset, men likevel stod ikke huset der før i 1960.

Huset ble reist veldig raskt fra byggestart og til det stod ferdig, og det var nok litt fordi de valgte å bygge huset i bare en etasje og laget et tak som lett skulle kunne demonteres og settes oppå en senere andre-etasje. Huset fikk navnet Riska Bedehus og ble brukt til møter, basarer, søndagsskole, barnelag og ungdomsmøter.

Misjonsorganisasjonene stod lenge sammen om alt arbeidet på bedehusene i bygda. I 1958, to år før Riska Bedehus ble ferdig, gikk en gruppering ut av samarbeidet og dannet eget lag. Deretter ble det etterhvert dannet styrer for de ulike misjons-organisasjonene. Likevel stod en sammen om mye av arbeidet på det nye bedehuset framover.

Flere ganger diskuterte en når den andre etasjen på bedehuset skulle komme. Protokollen viser at saken ble diskutert igjen og igjen, men lite skjedde. Parkeringsforhold var en av utfordringene. Etterhvert ble det oftere nevnt at en ny tomt og helt nytt hus var den beste løsningen.

Kommunen foreslo på 1980-tallet tomta der Betel står i dag, men mange moment gjorde at det ikke ble noe av. Det var enighet om at bedehuset var for lite. Ei gratis tomt ved Riskahallen ble gitt til nytt bedehus, men giverne hadde ønsker om at musikk og innslag i møter skulle være innenfor visse rammer. Dette gjorde at bedehusflokken ble delt i to.

Noen ville bygge nytt bedehus på tomta som ble gitt gratis, mens andre ikke ønsket slike begrensninger denne tomta førte med seg.

Dette førte til at det i 1992 ble reist et nytt bedehus som nå kalles Riska Misjonshus og at Riska Bedehus ble påbygd til to etasjer.

For mange i bedehusmiljøet i bygda var dette ei krevende tid. Spesielt ungdommene i bedehusflokken opplevde dette vanskelig. Nå har mange år gått siden denne splittelsen, og bølgende har lagt seg.

Men, igjen opplever en ofte at huset er for lite. Siden 2002, da et organisert møteopplegg kalt Fellesskap begynte, har det vært godt oppmøte på disse nye samlingene. De arrangeres annenhver lørdag og har lovsang, eget tilbud til barna, forkynnelse og avslutning med god, varm mat som faste innslag.

Riska Misjonslag, som ingen vet helt eksakt oppstartsdatoen til, har vært videreført på Riska bedehus helt fram til i dag. Det er protokoller helt fra 1898 for Riska Misjonslag, men det er tydelig at laget må ha begynt før det.

Fra 2009 av ble Riska Misjonslag, som da var innmeldt i kretsen Indremisjonsforbundet i Rogaland, slått sammen med møtekonseptet Fellesskap til en enhet som fikk navnet Riska Bedehusforsamling. Siden da har alt arbeid på Riska Bedehus vært drevet av Riska Bedehusforsamling under mottoet "Lede nærmere Jesus".

Søndagsskole, barnekor, lovsangsgrupper, Yngres for 10-12-åringer, ungdomstilbudet Direction for ungdommer, Søndagsmøter, Fellesskapssamlinger på lørdagene, bibelgrupper og misjonsmøter blir drevet i dag.

Bedehusforsamlingen er i dag innmeldt i Indremisjonsforbundet i Rogaland, men samarbeider samtidig med flere misjonsorganisasjoner. Forsamlingen har jevnlige møter med informasjon om misjonsarbeid på andre steder og i andre land, og samler inn penger til både evangeliseringsarbeid og humanitært arbeid.

Riska Bedehusforsamling er også med i et samarbeid på Riska mellom forsamlingene i bygda. Innenfor dette samarbeidet som kalles "Sammen for Riska", er det felles bønnemøter og samarbeid om fellesmøter og gudstjenester. Godhetsfestivalen, Hallovenn-arrangementene i Riskahallen og Alphakurs er også fellestiltak forsamlingene har stått sammen om.

Riska Bedehusforsamling ser på seg selv som en del av det store, kristne fellesskapet på Riska. Forsamlingen har sin profil og rolle, men gleder seg over at en i dag kjenner fint fellesskap med de andre menighetene i bygda og kan utfylle hverandre.